Entropiens filosofi: Overmenneskene må dø

Det er ikke tilstanden, men prosessen, som betyr noe. Tilstandene i vårt univers er hele tiden i bevegelse, og intet er absolutt — foruten abstrakt tankegang. Den rette måten å leve med denne på, er å forstå det grunnleggende prinsippet som former kosmos og dens konklusjon. Vi kaller det for entropi.

Termodynamikkens annen lov sier: entropien i et lukket termodynamisk system pleier å øke, opp mot en maksimal tilstand. Entropien er utrykt som en abstraksjon — noe vi ikke kan ta på — men dens effekt er svært ekte.

Vi kan si at entropien synonymt med masse/energi-distribusjon — som om vi kunne ta på det — men dette er ufullstendig hvis vi vil forstå dens sanne opprinnelse og dermed meningen med eksistensen i-seg-selv. Istedenfor burde entropien forståes som en del av tid og rom, hvor den blir — og vibrerer mellom det abstrakte Intet (død) og væren (liv), uten å oppnå noen av dem.

Hvorfor må det være slik? Kort sagt: hvis det ikke var for den gjennomgående prosessen av å bli — i entropisk bevegelse — så ville ikke universet eksistert, fordi det manglet et viktig ledd: et kontinuum¹. Det ville ikke være noen tid eller efterkommende handlinger — kun den gigantiske tomheten til den statiske Væren, hele kosmos som et uforanderlig Ett.

En annen interessant side ved entropi er at den efterhvert gjør tilblivelsen² mer progressiv og kontrollert. Hvis entropien hadde en annen natur, så kunne universet blitt for ubalansert eller voldelig til å opprettholde liv: uten energi som går over i varme, ville liv og død blitt motstillte tilstander.

Selvom entropien er grunnlaget for kontinuumet, er det sitt eget kontinuum, hvor dens effekt er progressiv liksom en lydbølge eller en fallende kurve.

x dør, y lever

Døden har alltid vært et mysterium, og har av en rekke grunner &mdash, blitt roten til mange refleksjoner innen menneskenes kultur. Den mest populære er selvsagt, forståelsen av et liv efter døden (som er en metafor for udødelighet). Lysten til makt, ungdom og vitalitet er ikke nødvendigvis skrevet i genene våre; å finne dem er. Det som påvirker mer er vår egoistiske frykt dekket i dyrets overlevelse.

Ja, faktisk har man spurt uendelige ganger: "hvorfor må de beste dø?," eller oftere det mindre edle "hvorfor må jeg gå ivei?" — mens de gjemmer seg fra det faktum at de engang må oppgi sine egoer. I døden er det variasjon, en ny side med farvestifter til. Dnamikken sørger for at universet aldri går tomt for variasjon; som et fraktar skaper det uendelig mange utrykk for de samme mønsterene.

Gitt uendelig mange sjanser, ser vi noe interessant. I filosofisk dialog kjenner vi disse bærerene av gudslik styrke, som overmenneskene — de som overgår triumfen og erobringen — som forstår disse kosmiske prinsipper og handler så imåte.

Overmennesket — ideal-mennesket — er et godt konsept, men må vite, det er fare for mistolkning og misbruk. Dette skyldes delvis vårt begrensede sprog, som snakker om absoluttee kvaliteter — som oftest fordi "enkle" mennesker liker overfladiske konsept. Hemmeligheten bak esoterisismen er ikke forståelsen av tilstandene i-seg-selv, men prosessen som skaper dem. Derfor hadde de hedenske religionene seremonier som brakte vedkommende over til en ny fase i livet: ungdom til voksen, kjærlighet til ekteskap, gammel til død. Gudene, som handlingsmennene i kosmos, spillte her en stor rolle, for uten deres essens — ville ikke søken på det bedre være mulig. Det som gjør manndoms-ritualene spesielle, er at de overgår den overfladiske tilstanden til tilstander, og istedenfor lar et helhetlig og krevende ritual — bestemme hvorvidt noen er en verdi mann i sin stamme.

Ta dette eksempelet: Å gro kjønnshår er et tegn på at man blir voksen, men ikke et avgjørende et. Som sådan gir ritualene to fordeler ovenfor overfladiskhet: 1) et krevende rituale vil kun godta modne menn, 2) istedenfor å bli et passivt objekt ovenfor de vises utvelgelse, så blir kandidaten aktiv gjennom en selv-betinget handling; han bekrefter det selv. Begge disse aspektene tjener en høyere hensikt i skapelsen av overmennesket, for han må både være selv-oppstøttende og en aktiv aristokrat.

Det finnes ikke, og vil aldri bli — et absolutt overmenneske. Gener er en entropi-skapt sammarbeidsmekanisme som tjener et mål i-seg-selv: å sørge for dynamikk, at det blir et kontinuum, dermed liv. Dermed er genene underlagt flere prosesser av naturlig utvalg og mutasjon. Livet må fortsette å tilpasse seg til endrende omgivelser, og entropien i seg selv sletter informasjon — som er grunnen til at livet omskapes igjen og igjen: jo flere kopier det er, jo større er sjansen for overlevelse.

Informasjon er midlertidig, og derfor må vi forstå prosessen for å gjenskape resultatet: ethvert "input" kan gi et godt "output" gitt nøye iaktagelse (her: at man er lojal til prosessen) og tilstrekkelig med tid. For eksempel kan ikke et overmenneske klones fra èn genetisk rase og manipuleres til sitt "maksimum." Slike ideèle forhold finnes ikke, og genetisk informasjon kan fort bli feilaktig.

Entropien er rett og slett seieren til døden, essensen til ødeleggelse — men på innsiden er det et universielt design og utrykk: skjønnhet dør aldri, fordi den bare oppstår i en ny form.

Konklusjon

Å forstå døden som en konsekvens av evolusjonen og biologiske utrykk er korrekt, men misledende: evolusjonen er i seg selv konsekvensen av dynamikken gitt av entropien. Celle-selvmord er naturens "logiske svar" på det åpenbare: celler degraderes p.g.a entropi og de må dø for å leve engang til. Det samme gjelder oss når vi dør, og når våre barn tar over.

Kosmisk dynamikk kan ha plaget oss med uendelig død og lidelse i kamp, men uten ville det ikke vært noe å leve for. Som Nietzsche sa, er det opp til oss å overgå dette livets tragedie, og omskrive våre replikker i det kosmiske skuespillet. Mens statistikker alltid vil uttøve handlingene våre på stor skala, så vil den aldri gi oss replikker. Det må vi gjøre selv.

Å overgå livets slitsomhet er dermed: å smile og le fra hjertet rot, mens man seiler smertens høysjø, — og dermed — blir tragedien til en komedie, for de frie filosof-poetene som skratter av meningsløsheten ved alt — og dermed blir mestere.

Livet er den edle prosessen som gjør lidelse om til storhet.

14. juli, 2007

Our gratitude to Kvasir for this translation.