Av og til tenker vi, hvor godt det ville vært å være lammet — slik som i dagens samfunn, hvor man straffer de som ser mer og tenker langsiktig. Når en er være oppvåket og kobler punktene på kartet som er vårt samfunns fremtid, ser man Intet som vi — med stormskritt — beveger oss mot. Enda mer er det å være bevisst om historien — i det minste nylig histore — som en stor samling av feil.

Enda mer er det å se at, i naturen er det er ingen "frihet" fra konkurranse når det kommer til overlevelse. Arter utrydder seg selv hele tiden. Og selv når vi er det eneste livet på vår side av universet, er det intet som tilsier at det ikke gror liv annensteds. Verden kan kvitte seg med oss; det er ingen religiøs, moralsk eller historisk grunn for at vi, menneskeheten (eller noen rase) skal overleve.

Dette spiller selvsagt på vår tro på at de fleste ideèr starter som gode, men forfaller og blir meningsløse. Å vite noe er å være litt kynisk, slik den moderne verden bruker ordet, som viser til en mistro til alle gitte motiver og doktriner, og overlevelsesevnen til gruppene som framsetter slike. Kynisisme krever ikke en nøyaktig spådom av framtiden, men en evne til å se innbildninger.

For eksempel, folk flest blir sjokkerte når oljeprisen øker, men flere av oss forstår at det bare var et tidsspørsmål — eftersom det er en begrenset ressurs. Gjør utregningen. Ved et eller annet punkt går alt tomt. Men, hvis du ser på media, politikerene og samtalene til de fleste folk med et positivt syn, så er det intet som tydet på dette. Vi fornektet det.

Dette prinsippet sprer seg gjennom hele samfunnet. Skru på TV-en, eller snakk til et vanlig menneske, og du blir møtt med et utall fordeler og muligheter vi har innen dagens verden. Men det er en dunkelhet ved det, fordi de bare prater om synlige fordeler — og ikke om hvor verden som helhet er på vei hen. Selv forfallende Riker har fordeler. Ingen vil formulere disse mulighetene.

Fra et foreldres skjønn, er det selvfølgelig mange spørsmål som holder en oppe om natten. Hvis samfunnet er på vei mot velsignelse, hvorfor fortsetter de grunnleggende problemene? Med andre ord, hva vil barnene våre arve — lovnad, eller arbeidet med å rydde opp fortiden? Og så er det den skrekkelige tanken om at vi har gått for langt, og at gjort noe så ille at vi sender barnene inn i en verden hvor de umulig kan forsvare seg — fra global oppvarming, kreft fra atomavfall og verdenskrig over drikkevann.

Man får en ille følelse av å forstå denne verdenen. Mens alt er OK nå, så vil vi se, hvis vi plotter alt på en graf — og utelukker økonomi, moral, politikk og underholdning — at samfunnet er på vei mot kollaps. Ingen snakker om dette, og det er egentlig en tabu &mdash, som gir taleren ubehagelig oppmerksomhet, som bekrefter vår syke virkelighet: vårt samfunn benekter på voldelig vis, sin egen framtid.

Dette har holdt på i mange år, og ingen har talt imot — fordi flertallet blir støtt og vil forsøke å ødelegge for den personen. Vi kjenner godt til religiøse avretninger, politisk ustabilitet og sivil ulydighet. Vi vet at folk råtner i fengsel for tankekriminalitet; dette (USA) er et land hvor du kan havne i fengsel for å være høyre- eller venstreradikal. Loven er: ikke klag; det er ille for markedet og gjør folk sinte. Dermed har de med en formodning om framtiden, tidd. Snakk og bli ødelagt? Vel, gjør det beste du kan for deg selv og dine unger.

Med andre ord må det gå sin gang. Men den psykologiske skaden av den spådommen er ille, fordi den inviterer angst inn i hjemmet. Kynisisme tar to former i mennesker. Den laveste av de er den evige depresjonen hvor man ikke ser noe håp i framtiden, og tar til seg elendigheten — og ser seg selv og andre i negativt lys. Det er bittert, men selv-reflekterende; denne kynisismen skaper intet annen enn triste, stille mennesker. Den andre kynisismen går dypere, og tvinger folk til å gi opp verdier — istedenfor å anta et negativt syn.

Denne andre typen tar det for gitt at intet kan gjøres med situasjonen, og rettferdiggjør dermed den nylig observerte og aggressive selv-dyrkelse som tidligere var antatt umoralsk. Men denne oppførselen er nu den nye standarden, fra forretningsmøter til presidentkandidater og folk som jobber for sandwich-barer. Det er ingen løsning, visstnok; derfor skal du ta det du kan og ha det bra, fordi alt vil falle sammen tilsist. Mens det er vanskelig å tale imot dette synet fra en egoistisk vinkel, så lurer man: hvilken skade har dette på sinnet vårt og sjelen vår?

Vitenskaben har mest sannsynelig "bevisst" at det ikke finnes noen sjel, men for denne forfatteren ser det ut som sjelen er en del av hjernen. Følelser er en form for logikk, likesom sjelen er en form for organisering — som deklarerer hva vi lever for og dernest peker ut en retning som vi skal følge. Har vi personligheter? Personlighetens bestefar er sjelen; det er den vi tilsist verdsetter, og dermed vet hva vi vil oppgi livet for. Det er den delen av oss som forstår nødvendigheten av kjærlighet, og dermed er istand til det. Det er den delen av oss som verdsetter livet nok til å gi noe tilbake.

Sjelen er det som lar oss forstå en klasisks symfoni, og sammeligne med våre følelser og trekke en konklusjon — som vi bruker i livet. Dette er muligens hva sjelen er: et lede-element for Viljen, for vår evne til å se mulighetene i livet selv i de dunkleste situasjoner. Våre forfedre hadde utvilsomt en sjel, mens de levde levde utallige vintre i arktiske huler. De beste blant oss har en ting til felles, og det er evnen til å holde på en idé og jobbe mot den uansett motbør — til den er fullført; deri er virkningen til sjelen. Hvis vitenskaben har bevisst at det ikke finnes noen sjel, må vi finansiere søket på det som "virker som en sjel."

På dette punktet er vår kynisisme ødeleggende. Den første typen er depresjon; den andre er velg-og-vrak. De virker på oss alle, slik at halvparten av oss ser tamt på krisene som oppstår — og den annen del har forlengst gitt opp alt håp, og bidrar dermed til forfallet. Det er kanskje derfor vårt samfunn ser så demonisk og truende ut; den mangler en sjel, p.g.a dets kynisisme, en åndelig dunkelhet som reflekteres i dens materialisme og likegyldighet ovenfor vakre ting (endog vår natur og arv). Vi kan ikke bevise at de har en pengeverdi, og dermed er de i sjelens rike.

Kynisisme er skremmende komfortabelt, fordi den gir oss en klar forståelse av hva vi holder på med. "Det er ikke noe håp, so nyt det du kan," bryter spørsmålet om vi burde prøve å efterstrebe noe som minner om håp. Selv om sproget er dystert, er det komfortabelt å inneha evnen til å si konklusjonen og dermed stoppe kampen mot spørsmålet. Det er som å bestemme hvorvidt det er monstre under sengen, som barn; uansett sovner man, og aksepterer sikker død eller utopisk ro. Kynisismens makt er at den konstant ender opp i en mental dialog om hvorvidt det er håp.

Hvis jeg kunne gi èn gave til mitt folk, ville det vaert evnen til å midlertidig fri dem fra denne tiltrekkende kynisismen; å vise at, selv om situasjonen er ille, og mens flerparten ikke ser det, så er ingenting ennu tapt. Vi er her fortsatt og tjener fortsatt til noe bedre, noe som kun kan måles i sjelen. Selv om historien har behandlet oss dårlig, og indre lidelse har svekket styrken vår — så kan vi, med konsentrasjon og arbeid mot et slikt ideal — gjenreise storheten til fortiden. Framtiden er vår hvis vi velger å arve den. Det første steget er å oppgi kynisismen.

14. juli, 2007

Our gratitude to Kvasir for this translation.