Hvordan bli som foreldrene dine
Home

Hvordan bli som foreldrene dine

Alle vet hvorfor foreldrene våre skiller seg fra oss: voksne mister lettere motet enn barn, fordi de har sett mer frustrasjon — og dermed gitt opp flere ting i livet. Vi vet hva de sier. Ikke klag, gå med strømmen, det er bare slik ting er. Ikke stå imot, gi opp, gå videre, med andre ord. Dermed har folk flest en frykt for å bli "konformister" liksom deres foreldre.

Dine foreldre er, mer enn noe annet — praktiske. De har satt tilsides det de kan styre, og gitt opp resten — i den viten at ting som demokrati, det frie marked og så videre, bare er skalkeskjul for kleptokratiet til den moderne staten. De har ikke lenger tid til idealer, fordi, efter deres skjønn, så gjør det ingen forskjell. Du kan unngå dette, hvis du vil, men da må du tenke ukonvensjonelt.

Før (på 60-tallet) pleide foreldrene dine å være konservative. Hvis det eneste du brydde deg om var penger og kirkegange, så var det for faen kort vei til du ble forelder. Grunnen til dette var at konservatismen var hvor sauene gjemte seg, fordi den var trygg. Nu har sauene funnet en enda tryggere ideologi, og det er liberalisme — i alle dens former, selv dagens "konservatisme."

Kjernen til liberalismen er klassekrig, eller den pågående lysten til å dra de de fattige ut av slummen og gjøre med sosialt likestillte. Dette er grunnsynet til alle liberale ideologier, fra sosialismen til S.v til anarkister og videre til de Grønne. Det grunnleggende synet er at, hvis vi gjør alle glade, blir det ingen konflikt — og uten konflikt, så er vi trygge. Og der stopper liberalismen. Den bryr seg ikke med hva som livet verdt å leve, eller hva som gjør et samfunn til et godt samfunn. Men det er en perfekt ideologi hvis du bare vil komme ilag med folk.

Tenk litt over det. Hvis du møter rørleggere, fylliker, fattige og undertrykte AIDS-pasienter — så kan du si at du er på deres lag. Du mener at alle burde ha det du har, og som et bevis på det, så gir du dem en liten gave og lar dem tusle sin vei. Det er en kombinasjon av pasifisme (å nekte å sloss fordi noen kan skades) og medlidenhet (å få andre til å virke mindre gjennom å gjøre deg til den almektige giver og dem til den puslige mottager). For en eller annen grunn, fordi den nekter å godta at noen ideèr er verdt å sloss for ovenfor andre, — og nekter å annerkjenne at ikke alle er like talentfulle — så er liberalismen en meget populær ideologi, selv når den gjemmer seg i et konservative klær som ved George W. Bush og Ronald Reagan.

Men, husk ordtaket: veien til helvete er brolagt med gode hensikter. Liberalismen, som ved gode gjerninger, skaper uorden. Istedenfor å fokusere på de som lykkes, så fokuserer den på taperene — og fjerner alt ytre press som kan få dem til overgå denne tapertilstanden. Siden liberalismen speiler moralske/ideologiske og ikke tilpasser seg til virkeligheten, — så putter den alle i et fjern eventyrland, hvor de drømmer om hvor gode de er og hvordan de fattige får det bedre &mdash, mens hele samfunnet (som de burde bry seg om) går dunken. Men ingen får noensinne sparken for å bruke en liberal idè, fordi grunnideén er sosialt sett ukontroversielt. "Selvfølgelig, jeg ser på hvert menneske som min bror eller søster."

Liberalismen er faktisk helt lik den konservative kristendommen fra 50-årene. Vi sloss mot sovjetene fordi de ikke har "frihet," altså fordi vi gjør det som er moralsk rett. Nu sloss vi mot "rasisme" av samme grunn, muligens uten å tenke på at det er en endeløs krig. Men la meg dele en liten hemmelighet: enn om vi kaller det kristendomm, liberalisme, pluralisme, eller humanisme — så er den enkleste måten å bli som foreldrene dine, å ta ibruk dette verdenssynet. Hemmeligheten er nesten alle syn du kan påta deg, bygger på liberalismen, og er dermed stort sett det samme.

Vær en hippie eller en republikaner, en anarkist eller en miljøværner, en liberaler eller en kommunist. Det gjør ingen forskjell. Du bygger fortsatt på det feilaktige som oppstå i jødisk moral, om at moralen må bevare individet for enhver pris, og unngå personlige offer; dette står i kontrast til den ariske ideèn om at idealer skal opprettholdes til enhver pris, fordi de er grunnstrukturen i livene våre. Uansett hvor mye du gjør opprør, med Che-Che plakater på veggen og emo-musikk i CD-spilleren, så spiller du fortsatt det samme låten som har slått ned alle sivilisasjoner &mdash "framskritt," fremmmedgjøring fra virkeligheten og tilbakegang til individet.

Denne måten å tenke på, gjør det enkelt å gi opp. Du kan ikke ha noen sterke meninger, fordi det kan fornærme noen, og er dermed både uliberalt og dårlig for forretningen. Du kan ikke ønske endring foruten det mytologiske beistet som er ditt "privatliv," fordi det kan gå imot noen andres ønsker — uansett hvor syke de er — og dermed fornærme noen og igjen, ødelegge for forretningen. Tilsist kan du aldri foreslå at slik det er nu, med liberalisme, er en feil — fordi det er åpenbart en "bra" og sosialt akseptert ting. Husk dette, og snart så vil det ikke noen vits å kjempe imot — og du blir med strømmen. Du blir som foreldrene dine.

14. juli, 2007

Our gratitude to Kvasir for this translation.


Slashdot This! Bookmark on Windows Live! Bookmark on Newsvine! Bookmark on Reddit! Bookmark on Magnolia! Bookmark on Facebook!

Copyright © 1988-2010 mock Him productions