Den moderne jobben
Home

Den moderne jobben.

Alle har erfaringer med dem, på godt eller ondt. "Jobb" er navnet på den type arbeid, som opprettholder det moderne samfunnet, i det minste efter dets egne mål: å gro på seg selv; å gjøre noe som ser ut til å være fremgang, men som egentlig er skritting i de samme vannet, som blir mørkere for hver dag. Det er helt naturlig: slik er kursen til alle samfunn. Først gror de og utvikler seg — i kampen mot elementene. Når de har overtaket, gror det en klump i den seirene sivilisasjonens hjerte. Det fortsetter å gå, men blir svart og tilsist dør det. Det efterlater en tom ramme som fortsatt dyrkes som Sannheten; hjørnesteinen i en døende sivilisasjon. Dens prester og deres sauer ser ikke at de ser inn i Fortapelsen — det svarte hullet som drar oss alle ned i en synkende spiral, bort fra det vi forsøkte å stemme overrens med: virkeligheten.

Vestens sentrum er individualismen, altså ideén om at hvert menneske er en likeverdig enhet med like rettigheter — rett og slett fordi de er individer, separerte. Det vil si, menneske-standarden. Kanskje var det kristendommen som startet det hele, ved å gi støtte til masseopprør når den eksorteriske siden av dens idealer slo rot i det europeiske folk. Dermed ble vi flere, og relasjoner mellom grupper ble ødelagt — spett fra det som var noen få, sterke, komplekse og levende bånd til et utall overfladiske handrystninger — ikke bedre enn et kort øyeskue. Med hver virilitet fortapt alle forskjeller skyvet under et program av linjær sannhet, ble menneskeverdet satt til en fast verdi. Gjennom å sette en fast verdi, ble kvantiteten den eneste variabelen som kunne kjenne samfunnets gladhet. Kjenner du naboene dine?

Som man sier, "øynene speiler sjelen." Jeg føler at det samme gjelder for utseèndet til samfunn; dets kvaliteter skriker rett og slett ut innholdet i dets hjerte. Hvis vi tar ett aspekt av en gitt gruppe, er det irrelevant hvor fjern saken virker: den bærer et preg av gruppens sjel, det er en en karaktèr blant mange andre. Job, eller moderne arbeid, er en slik karaktèr --- og mens vi kjenner dens opphav, så gjenstår et spørsmål: hvordan forholder "jobben" seg til sjelen; hva er dens praktiske og grunnleggende kvaliteter, som avslører den som selve avataren for Vestlig forfall?

Båndene mellom folk ble brutt for å skape et individualistisk samfunn — uten fornuft og retningssans, må vite — en haug med enheter. Skulle ikke dette seès i arbeidet også? Likesom livene til moderne mennesker, har jobben fremmedgjort seg fra dens omgivelser og tjener kun en ting: penger. Hvordan skulle det ellers være? En masse mennesker, røsket ut av jorden og satt på den håpløse sjøen, dømt til å flyte bort; hvordan kan dette ha noe med arbeidet de velger å slave for (hver dag) — foruten deres egen lyst? Lysten efter frihet demoniserer deres hoder, men de kan ikke oppnå hva de lyster, fordi andre enheter ønsker akkurat det samme — og dermed holder de hverandre nede. Dette samfunnet er basert på viljene til et abstrakt individ: rett og slett et elendig kompromiss for alle parter.

Standardisert, en klisjè, regulert! For hver dag, foruten helgene, så dedikerer du deg selv i åtte timer — søkende efter friheten, som spaserer i de unåelige, tåkete rommene i hodet ditt. For at maassene skal kontrolleres nogenlunde effektivt, trenger de formelle møtetider, og de må fungere som binær-maskiner. Du kjører gjennom den svette morgentrafikken, og ser hundrevis av mennesker (og du vil ikke huske dem engang); de er for mange. Du belønnes for ditt arbeid med de-facto utvekslingsmidler, og disse gir deg makt i samfunnet og kontroll over materien innen den menneskelige sfæren (foruten over hedninger, som selvsagt ikke kjenner til slikt). For å få mer kjøpekraft: det er dèt du svetter for, og "friheten" blir likesom et slaveri til materien, siden du ikke kan kjøpe poeters inspirasjon eller elskerenes hjertebånd; det abstrakte individet vet ikke mer enn stammen, og den umiddelbare virkelighet.

Hvis man fjernet dette fremmede elementet fra det som engang var stolt arbeid — fra vårt samfunn, ville omgivelsene omdanne seg, eftersom jobben er nødvendig for veksten til det individualistiske samfunnet — — som er motstillt å overgå materialismen. Å jobbe for noe foruten individualismens idealer — er synd i vårt samfunn, fordi det foreslår høyere idealer framfor å jakte på materiell komfort — og samtidig fastsetter et bånd mellom arbeideren og hans miljø, som han påvirker med sitt meningsfulle slit.

Som mennesket begynte søket foruten den "simple" overlevelsen som jorden gir som bytte mot hardt arbeid; å flyte ved elvesiden, uten motstand, og dermed miste sin anskuelse av å Eksistere gjennom markens grøde; derfra grodde materialismen, og gjennom motsatt retning skal den bli glemt. Selv om det — i prinsippet — ikke hjelper å endre på noen små ting i en dynge av problemer, så er måten vi jobber på viktig — som om det vil omdannes en dag, og dermed endre hele samfunnstrukturen. Enkelte emner er viktige for våre liv og dermed kjernen i ethvert samfunn, og overlevelse er viktig. Men betydningen av dette jobber mot undertegnedes hensikt, altså å få folk til å endre deres syn på egen eksistens, og hvordan overlevelsen skal prioriteres.

Konklusjonen er et dilemma: hvordan endre arbeidets natur, hvis det er så sterkt knyttet til sjelen til folk, og vice versa? Likesom vårt samfunn skyldes teknologisk framgang, som har endret våre omgivelser, må noe lignende komme oss imøte: naturkatastrofer, atomkrig eller et blodig kupp — Vi vet ikke hva. Det eneste som er sikkert, er at kosmetiske inngrep ikke er nok til å endre kursen — at vi må gjennom en vond innstilling for å forstå den enkle, men avgjørende verdien av en gren med bær, som venter på å bli plukket; gleden og spenningen ved en jakt; synet av regnskyer over en tørst åker.

14. juli, 2007

Our gratitude to Kvasir for this translation.


Slashdot This! Bookmark on Windows Live! Bookmark on Newsvine! Bookmark on Reddit! Bookmark on Magnolia! Bookmark on Facebook!

Copyright © 1988-2010 mock Him productions