Gjenoppreisningen av kultur
Home

Gjenoppreisning av kulturen

I det indisk-europeiske samfunn, er det ille å se på emnet som er rettigheter; vi er sett på de som kontrollerer dem, og dermed de som er ansvarlige for andres rettigheter. Med andre ord er vi tilbydere og undertrykker, og de masende skolelærerene — over en flokk som ser på oss med mistro, som de burde — fordi enhver flokk styrt av andre er ustabil og undertrykt. Et av målene til den indisk-europeiske nasjonalistbevegelsen er dermed, å unngå dette og gå tilbake til den tid hvor det var greit å verne seg selv som stamme.

Hvis vi skal gjøre dette, må vi konstruere et ideal, dernest undertrykke destruktiv oppførsel — og handle som Ett. Å unngå disse punktene fører til kaos; da vil vi tilsist gjøre tabben til alle revolusjonre: å sloss mot overflaten til Systemet, uten å se ideène som ligger bak denne foraktede overflaten; da gjengår den samme feilen under et nytt ansikt. Dermed blir de fleste revolusjoner til maktkamper, og når målene er nådd, faller fra hverandre — og de har etablert noe som er slående likt den forhenværende regjeringen.

Angående det første punktet — konstruksjonen av et ideal — virker det for forfatteren som at, mens en flerpart av våre nasjonalister går mot symptonene, så er den egentlige meningen — gjenoppreisning av kulturen og felling av dagens samfunn, til fordel for ett som fungerer med målene til den indisk-europeiske kulturen. Selv om de fleste "hvite nasjonalister" nøyer seg med å si stygge ting om afrikanere, så vil de se, hvis de reflekterer — at "raseproblemet" ikke er i et vakum; det har ikke skylden, men er en av symptonene på vår rases forfall (som utrykkes i store deler av vårt moderne samfunn.)

Dette betyr ikke at vi ikke skal bry oss om rase-emnet, men at vi skal være ærlige. Det er uviktig hvorvidt en rase er best, fordi vårt mål å bevare vår egen rase. Hvilket for den dannede bringer fram et poeng: befolkningen er definert av deres etnisitet og deres kultur. Uten en av dem (d.v.s begge), så er ingen stamme ulik resten av menneskeheten, hvis opprinnelse alltid har framstått som tåkete med hensyn til rase. Derfor er det ingenting galt med afrikanere, asiater, eller blandingsraser — medmindre de bor her, for da må vi kaste dem ut (fordi de truer vår overlevelse). Vi må ikke dømme eller fornærme dem, eller endog lansere krig mot dem. Vi må bare si, at når vi redesigner samfunnet, så vil vi at de drar, fordi — intet menneske føler seg trygt når det er uønsket, uavhengig av hvor mye vi liker dem som individer.

Når vi blir såpass ærlige, så blir vår kamp for rase-separering like naturlig som (ofte demoniserte) avling av smartere og sterkere — i det hele tatt mer karaktersterke — mennesker, og utvikling av kulturen vår gjennom kunst, kunnskap, mat og ideèr. Når vi ser "rase-emnet" som en komponent av vår kultur-revolusjon, så peker vi mot roten til vår rases forfall — at kulturen ble erstattet av industri og sosial/religiøs moral. Det er p.g.a. denne kultur-mangelen, at få ser noe poeng i å bevare ens rase; de ser ikke på seg selv som en del av en større gruppe, foruten de internasjonale borgerene — de som er suksessfulle i forretninger — og de som tilhører generaliserte fag (vitenskab, sosiologi, økonomi) uten noen særlig kulturell tradisjon.

Efter dette skjønnet, blir samfunnet spaltet til individer, som hver og en definerer penger og popularitet som storhet. Nasjonalismen er grunnleggende motstillt internasjonalismen, fordi den erstatter kulturen, som medfører ødeleggelse av unikhet og dessuten innførelsen av elektron/proton-kultur — bygd på media, politikk, økonomi og generalisert kunnskap. Når kulturen går ivei, skjer det samme med befolkningen — og alt forfedrene gjorde for å gjøre nutiden stor. Historie-anskuere vil se at en blandet, kulturløs befolkning, er alt som er igjen efter fallet til et imperium; det virker umulig at et imperium bukker under for noe annet enn krigføring, men ved nærmere undersøkelse, så skyldes det mangel på samling i folket.

Nasjonalister verdsetter samling i folket fordi det skaper lokal makt, og lar hver stamme definere seg selv — som medfører spesialisering og det eneste sanne framskrittet et folk kan gjøre: skapelsen av en voksende — eller tilpasningsdyktig og idealistisk — sivilisasjon. Slike sivilisasjoner er sjeldne på moderjord; moderjord er derimot forsøplet av de som er igjen av slike sivilisasjoner, som forfaller gjennom indre splid — ofte mellom arbeiderene og eliten — og slutter i hva vi idag kaller for den 3. verden. Et tegn på et slikt forfall er raseblanding, som uavhengig av kvalitetene til rasene innblandet — skaper et folk uten arv, som mister den uunværelige spesialiseringen som forekommer innen en befolkning og ved deres idealer — og bestemmer hvilken type som skal avles fram. Et annet tegn er demokratiske/passive regjeringer — og overgangen fra tradisjonell kultur til abstrakt, kvantitative ting, som handel og vitenskab.

I dette synet ser vi på nasjonalismens mål, ikke som etnosentrisme, men et skille mellom alle raser — for å bevare deres egen kultur og arv. Denne kultur-revolusjonen, i motsetning til alle revolusjoner de siste to-tusen år, vil overkaste dagens utilitaristiske demokrati og demokrati — grunnlaget for det moderne samfunnet — til fordel for kulturel gjenoppreisning. Selvom få tar et bredere historisk syn idag, så kan vi se at middelalderens Vesten var og er travelt opptatt medvå erstatte det tradisjonelle samfunnet med det moderne. Selvom det moderne samfunnet gir mange kortsiktige fordeler, så er dets feil åpenbare — vi ser langtidsvirkningene og innser, at det ikke er egnet for en bærekraftig sivilisasjon.

Denne kulturelle gjenoppreisningen er vårt mål, og den kan ikke ta totalt reaksjonære hensyn, f.eks gjenskapelsen av fortiden, ellers vil den dø ut av mangel på direkte kunnskap om fortiden. Istedenfor må vi, som entusiastiske fagmenn, ta det vi vet om fortiden — og sammenslutte det med det som virker fornuftig m.h.t fortidens verdier, — og skape et samfunn for framtiden. Dette samfunnet er målet for vår gjenoppreisning av kulturen; sett i lys av dette, er ikke bevegelsen vår passiv eller reaksjonr, den har en gitt retning som erstattet et brukket samfunn med et bedre ett. Vi krever ikke noe innen dette samfunnet, men at et nytt skal gro fram — at menneskeheten kan gå videre, uten — det alment usynlige, p.g.a almenhetens enkle natur og funksjon — feilene ved vårt system.

En grunnleggende innsikt er at vi, som indisk-europeère, til tross for våre ulike stammer — har mer som samler oss enn som splitter oss. Vi kan, med unntak de som tilhører blandede stammer, dykke ned i våre tradisjonelle samfunn — og ikke leve under et one-size-fits-all byråkrati (som skyver på oss en steril "kultur"). I tillegg kan vi erkjenne at uansett hvilke religioner eller kulturelle tradisjoner vi vil fortsette, så kan vi beholde disse — ved å finne det som funker med ånden vår, samtidig som vi oppgir resten. Som samfunnet selv må — troen omdannes av vår kulturs sammenheng.

De fleste indisk-europeère er ikke politisk aktive, eftersom de ikke ser noen kultur, dermed intet verdt å ta vare på. Derfor frykter de å stå imot massesamfunnets meninger, i forsvar av noe de ikke kjenner noe bånd til. Når vi forstår at våre ønsker forener oss som folk — at vi har mer til felles enn vi er ulike — så begynner vi å jobbe på kulturen vår, altså metodene og idealene i vår utdanning og kunst og livsstil. Vi bruker disse imot våre motsetninger, for å samles om det vi har til felles. Vi må forstå at ellers, så står vi spredd mot vår fiende: verdisystemet som ser på det moderne samfunnet som fornuftig, og som fortsetter mot stupet — mot ecocide, tap av kultur og arv, og ødeleggelsen av personlig integritet, efterom vi ikke finner noe meningsfullt foruten å tjene penger eller kjøpe ting; i denne tilstanden, er vi droner, og olje for statens og storfinansens maskineri. I denne tilstanden, kommanderer vi ikke — men adlyder.

Alle mennesker i det multikulturelle systemet har denne identiteten, unntatt de med indisk-europeisk arv, av grunner allerede nevnt: vi er ansett som vokterene av denne moderne sivilisasjonen, og ikke kulturen inni. Å gi folket vår en kulturell identitet — deri stamme-identitet, som franskmann, tyskmann, italiener, ire o.s.v — er nødvendig for å komme videre. Defensive og passive idealer som konservatisme og intoleranse funker ikke, og uten endring av metoden — vil det samme skje igjen. Når vi forlater disse reaksjonære og panikkslåtte følelsene, så oppnår vi kulturell identitet og begynner å jobbe med oss selv — for å styrke og skape et nytt samfunn, i asken til det gamle. Dette kan oppnåes med demokratiske midler, og er den eneste revolusjonen som det er verdt å støtte.

14. juli, 2007

Our gratitude to Kvasir for this translation.


Slashdot This! Bookmark on Windows Live! Bookmark on Newsvine! Bookmark on Reddit! Bookmark on Magnolia! Bookmark on Facebook!

Copyright © 1988-2010 mock Him productions