Det er en viril debatt idag, om hva som er kunst og hva som skiller kunst fra underholdning. Som vi går inn i modernismen, pleier de ulike sjangrene og stilene å blande seg, som gjør det enda vanskeligere å skille mellom originalen og efterlignerene. Mens underholdningsfolk flest har et relativistisk syn på kunst, hvori de sier "kunst er bare underholdning" og "du kan ikke dømme eller gradere kunst," er dette argumentet foruten sans og mening — fordi det betyr at Britney Spears og Ludwig van Beethoven er på det samme musikalske nivået — en vanvittig påstand få vil slutte seg til.

For å forstå hvordan vi kvalitetesmessig skiller "kunst"/kunst, må vi først definere kunst. Generalisert sett har vi to typer for kunst: en er billedlig (litteratur, skulpturerer, maleri) og en er ikke-billedlig, eller abstrakt (musikk). Med billedlig forstår vi måten f.eks poesi skaper bilder og bygger på bilder vi gjør opp i hodet, ikke ulikt det å drømme. Når vi leser litteratur eller studerer et maleri, så gjenskaper vi disse billedene i hodet vårt, som over tid bygger opp hele scenaria — alt innen livets ramme.

Musikken skiller seg ut, fordi den er grunnleggende abstrakt. Selv om den kan ta i bruk bilder, liksom dagens programmusikk — f.eks Ludwig van Beethovens sjette symfoni i F-dur «Pastorale» — så er ikke musikken betinget på den billedlige prosessen som finnes i andre kunstformer. Istedenfor bruker den våre sanser og følelser, med en logikk som leder oss gjennom et fortellende motiv av beslektede ideèr. For å forstå dette skillet bedre, så skal vi ta en nærmere kikk på hva Nietzsche sier om kunst.

I Tragediens fødsel, sier Nietzsche at det er to hovedformer i kunsten: den Apollonianske og den Dionysianske. Apollon var den greske guden for religiøs drømming, selvbeherskelse, helbredelse, almen fornuft og avstand. Hans rette motsats var Dionysos, som var guden for vin, overflod, vildhet, raseri, følelse og lidenskap. Den billedlige kunsten bygger på egenskapene til Apollon, mens Nietzsche så musikken som utrykkelsen av Disonysus. Inspirert av sin poet-kollega Schiller, som står for "Til gleden", som Beethoven brukte i sin niende symfoni, forsøker Nietzsche å forklare forholdet mellom musikk og poesi.

Schiller påstår at poesiskriving bygger på musikalske ideér. Han starter ikke med å skrive ned bilder eller tanker, men ved å gi ord til musikalske rytmer, og derfra lage det ferdige produktet. Nietzsche bruker dette for å bevise hvordan musikk er grunnlaget for poesien. Men for å skape kunst, ifølge Nietzsche, så må kunsteren balansere sin Apollonianske og Dionysianske side. Rent praktisk virker dette fornuftig: en komponist som ikke strukturerer ideène sine, vil ende opp med en symfoni som ikke henger sammen. På den andre siden, vil en kunstner med total moralsk disiplin og kalkulasjon, produsere livsløs og steril kunst — som ikke rigger sjelen en tomme. Et verk som lener mot klassisismen vil ha et sterkere Apolloniansk utrykk , mens et romantisk verk liksom Johannes Brahms bruker mer Dionysos.

Men dette svarer uansett ikke spørsmålet: hva er "kunst" og hvorledes definerer vi kunst? Vi tar utgangspunkt i musikken, som ifølge Arthur Schopenhauer er den kunstnerlige utrykkelsen av vilje. Musikk utrykker viljen i seg selv, uten å vise dens virkning eller resultat. Dermed ender vi opp med den mest abstrakte kunstformen, som snakker rett til sansene våre og vårt eksistensielle vesen, i motsetningen til hva våre sanser og vår eksistens utgjør. På den andre siden er poesien, eller den billedlige formen, en representasjon av vilje; miljø, følelser og bilder. Hvis poesi er eksistensens skall, er musikken livet i seg selv.

Dette synet på kunst skiller seg dramatisk fra det moderne — som sier at kunst er en "illusjon" og at poesi egentlig "ikke finnes." Fra et idealistisk syn er dette ulogisk. Hvorledes har det seg, at vi av og til føler bilder når vi hører på musikk? Hvorfor forbinder vi Wagner med heltedåd og krig? Hvorfor maler Anton Bruckner fjellkjeder og landskap? Hvorledes har det seg at folk finner møtepunkt mellom kunst og anskuelser i og av livet, hvis det ikke var et gjensidig forhold mellom de to?

Tenk slik på det: musikk utrykker viljen objektivt uten noen mellomforbindelse. I poesien erfarer vi en representasjon av viljen — gjennom bilder og ideèr. Dermed er musikk et universielt sprog somi man kan utrykke enhver følelse og ethvert eksistensielt punkt, gjennom en uendelig serie melodier, alene eller i motsats. Derimot er ikke de tonale kombinasjonene abstrakte, i den forstand de er "ikke-eksisterende"; den musikalske utrykkelsen av vilje er ekte og kan synses med et kunstners blikk.

Folk flest kan ikke si hvorfor de forbinder Wagners musikk med krig — ikke fordi forholdet mellom liv og musikk er en "illusjon," men fordi de ser på musikken på feil måte, og antar den for poesi. Poesien er lettere å sammeligne med livet, fordi den allerede har en materiell utrykkelse. Musikken har ikke dette, og derfor må man forstå viljen bak tonene, dernest finne en fremvisning som sammentreffer med den viljen. Det er dermed ikke overraskende at en del folk liker musikk som var vanlig under romantikken, fordi hvert stykke forsøker å være så illustrerende som mulig, gjennom å "skape bilder med melodi." Men må vite, ikke all programmusikk lager bilder; disse "bildene" er istedenfor en ramme av følelser. For eksempel Beethoven, som sa at hans sjette symfoni ikke utrykte egentlige bilder, men istedenfor følelser knyttet til det fortellende elementet.

Når vi nu har fastsatt at musikk er den mest abstrakte kunstformen og at kunst egentlig er et sprog (som gir utrykk for eksistensen), så kan vi forstå hva som skiller Beethoven fra Britney Spears. I populærmusikken, bl.a rock, jazz, blues, techno og mesteparten av dagens metal, er melodiene bare effekter over rytmesporet. Vi føler ikke at vi er på en reise mens vi hører på Britney Spears, i motsetning til klassisk msuikk — fordi Britneys musikk ikke har noe sammenhengende forteller-element. Istedenfor — som du merker ved å analysere sangtitlene — handler alt om estetikk bygd på et overfladisk grunnlag, som konformerer med sproget som brukes om et gitt tema. Kombinasjonen av klesstil, lyrikk, tempo og vers som sammentreffer med den ønskede "følelsen" skaper dette. "I'm a slave for you" og "Rekviem" utrykker to ulike ideèr, hvor den førstnevnte utrykker et ego (eller for å være snill, et individ), mens den sistnevnte forsøker å være en erfaring av vilje, eller noe som ikke har med individet å gjøre overhodet, eller som bare bruker det som et middel. I Goethes "dr. Faustus", brukes hovedfiguren til å utrykke ideèr; Faustus som individ er ikke interessant.

I den klassiske musikken, og neoklassiske sjangre som metal, ambient, synthpop og neofolk — så er melodiene grunnleggende for musikkens utarting. De er ikke lenger estetiske effekter, men har blitt et sprog som krever flere temposkift og harmoniske motsatser, for å oppnå dets mål. Britney Spears er: hennes kropp, hennes livsstil og hennes appel til populære ideèr. Intet av dette er interessant for de høyere kunstformer. Livets belønner ikke viljen som kommer til utrykk i popmusikken: pasifisme, naiv kjærlighet, likestilling og materialisme. Istedenfor feirer den klassiske musikkens livets prinsipp i seg selv: ulikhet, tragedie og glede, krig, konflikt og kamp — men aller mest er det en utrykkelse av poesi og skjønnheten til organisk eksistens. På sitt beste trenger det ikke engang et fiktivt motiv, men blir til vilje i seg selv, hvilket bekreftet at kunst har alltid vært til og at det vil fortsette å eksistere så lenge som mennesket går på jordens overflate.

Hvorfor kunst, og ikke den mer fornøyelige underholdningen? Svaret er enkelt: kunst lar oss forstå hvordan livet fungerer, men, uten å bli fullendt Apolloniansk, fordi vi kan ty til religion eller vitenskab hvis vi vil kalkulere livet. Kunst er spesielt fordi det rettferdiggjør livet og sin egen tilstedeværelse, som et estetisk fenomen. Vi feirer kunsten fordi ingen annen menneskelig skapelse er istand til å fange den poetiske meningen til livet. Den poetiske siden ved vår eksistens er ikke en illusjon, men noe dypt begravd i livet. Man kan si at det er magi. Vitenskaben kan ikke kalkulere livets skjønnhet, religionen forstår bare livet efter mytenes ord, og filosofien kan bare beskrive livets struktur.

For å forstå og nyte kunst, må vi — som med livet — leve.

May 23, 2007

Our gratitude to Kvasir for this translation.